Vi ser ut mot Myklebustgletscheren fra vår B&B, en del av Jostedal Nasjonalpark med den enorme isplaten Jostedalsbreen (breen = gletscheren). Det er ca to og halv til tre timer kjøring til den andre siden av Nasjonalparken, der Nigards- og Austdalsbreen ligger. Der Jostedal Breførerlag og Icetroll arrangerer turer over det blå iset.
En deilig dagtur, med en medbrudd frokost med kaffe og ferskbakt brød fra vår B&B, og en åndedøende iskald høydepunkt...........
...........Vi dro ut rundt klokken ni. Ryggsekker med varme overlaget, handske, møs og matvarer var pakket, en god del god vilje i hodet og kaffe i termokannen. Præcis to timer og en kvart senere kjørte vi inn på parkeringsplassen ved Breheimsenteret, nær Nigardsbreen. Et bygning, ifølge arkitekten med former fra gletscheren, for mange andre ligner en vikinghjelm. Der bad vi om rette veien til møteplassen med guiderne. Det var ennå ti minutter, og en 'bom' vei førte oss i virkeligheten til en parkering der vi skulle møte guiden. Da vi dreide bilen i et plass, hadde vi allerede en vakker utsikt over innsjøen med gletscheren til høyre og et liten båt som gikk hin og enn. Med denne båten skulle vi også senere bli kjørt over.
Men først måtte vi melde oss, trodde vi. Ved et litet bygning, med et skilt med 'guide', stod en kvinne med et stapel papir. Rundt henne flere andre personer, som antageligvis alle ville med guiden. Hva en flakk at vi hadde bestilt. Vi ventet til det var vår tur og viset henne bestillingsbekreftelsene. JA, vi fikk med!
Da udde det var tid for utstyr. Vi måtte alle prøve på spikene vi skulle ha under skoene våre, de justeres så de satte godt, og så fikk vi dem med oss, sammen med en pik. Hvis du ikke hadde handsker med deg, kunne du låne et par, og det var også tid for en siste tur til toaletten.
Vår gruppe av sekstien personer dro av. En annen gruppe gikk netten noen minutter før oss. Etter oss skulle det være stille i en stund. Et stykke gående langs vannet, kom vi til en liten kai. Der liggde båten som skulle ta oss over til den andre siden. Det var en kort tur, men med en utsikt!!!
En gang på den andre siden steg vi ut, og en av guideene ropte begeistret: «Låt oss gå!» Han synes virkelig ha vært utsiktet. Vi gikk og klatrede. Noen deler var nye og glatte, men en forvaret mann teller for to, så ingen av oss endte opp med å falle på vår gladde uke. Midt i turen, som skulle vare i ca. tre kvartaler, holdt guiden en pause. Vi kunne ta en smørbrød hvis vi ville, og ta bilder. Eller stille ham spørsmål, for han ville gjerne dele all sin kunnskap.
Da det var tid å gå videre, kom vi snart til et område som var forbudt for mennesker uten oppsyn. De gule og svarte kjedenes skilt var umulig å se bort fra. Vi ble ledet over en svingende bro og kjeden lukket seg bak oss.
Vi kom nærmere og nærmere gletscheren. Ved en liten hytte av tre stoppet vi. I hytta stod tønner med utstyr og reier. Hver av oss fikk et utstyr, og vi måtte også binde på våre spiker. Deretter på disse tingene til kanten av isen for å bli fastkjent til et langt reie.
Da da vi vel skulle vitet mer om vår guide.
Eller om den kom fra Himalaya?
Ja, herre.
Eller om han noen gang hadde bestegen Mount Everest.
Ja herr, bare syv ganger.
Så hadde vi full tillit da vår menneskesling i bevegelse kom og gikk på isen.
Vi måtte stampet litt med føttene våre. Spikene måtte få seg godt fast i isen. For forsyntes skritt ville bare øke risikoen for å rulle.
Det var ganske enkelt å vane seg. Mens du står og starrer på all isen rundt deg, må du også huske å sette føttene ned som en elefant. Samtidig må du stemme deg inn med den som sitter foran og bak deg på strengen.
Du må virkelig gjøre det sammen.
Å tenke på at du går på et tykke ispakning på ti meter, som likevel smelter både fra toppen og bunnen. Du går her og der gjennom små bekker med vann, uten å frykte at isen ikke holder deg. Du stapper over sprungrøtter på tyve meter dyp, eller mer, hvor du ser ned i klarblått vann, så underfullt at det ikke kommer til deg at det også er livsfarlig.
Tidsfølelsen forsvinner uten anstrengelse når du oppdager hva du gjør.
Brableten av opwinding i flere språk blir glatt engelsk når en del av kedjen pludselig står fast.
Ingening er mer og alle er like berørt av respektet naturen gjør seg gjeldende igjen. Overveldigende.
Hva en skjønhet.
Hva en vidde der oppe på isen.
På ett ord; kraftfull!
Etter en og og halv time på gletscheren var det tid å gå tilbake. Å komme ned var kanskje enda vanskeligere enn å komme opp, spesielt i begynnelsen. Vi måtte også gå forbi et stort hul i isen, hvor noen «studenter» måtte jobbe seg opp med snøre, spiker og iskje. Det var ikke lett å stikke iskjen dyp inn i isen. Vi prøvde det likevel. En for en fikk også muligheten til å se inn i hula. Dette mens de andre i menneskekjeden måtte holde snøren i spenning. Tillit. Og så vakrt! Deretter var det virkelig tid å komme av isen. Enda en langt stykke nedover. Vi hadde ikke peiling på at vi egentlig hadde gått så høyt opp.
Etter at vi etter en god tur stod igjen nederst på gletscheren, kunne vi avkopple oss fra den lange linjen og levde ut rustningene våre. Spikene måtte vi vaske av i bekkenet, der vi også fylte opp vannflesene våre med det aller beste vannet som finnes.
Så følgte vi samme vei tilbake som vi kom. Tilbake til båten og derfra tilbake til parkplassen. Der vi levde ut våre småverker og jernverk og oppriktig takket guiden for innsatsen og en uforglemmelig opplevelse.
